Ønsker du komme i mål med prosjektet ditt?

Fra mandag skal jeg komme i gang med jogging. Dette har jeg tenkt på i lengre tid, men nå skjer det for alvor. Jeg har funnet et program som jeg skal følge og dette kommer jeg til å gjennomføre! Denne gangen får jeg det til, denne gangen er jeg virkelig motivert.

Kjenner du deg igjen?

Hvor mange ganger har jeg i løpet av mine 43 år hatt en avtale med meg selv om å begynne med noe og å lage meg en god vane? Fordi…. denne gangen er det det riktige tidspunktet og jeg er så motivert.

Forrige forsøk

Her kommer historien om mitt forrige forsøk.

Jeg bestemte meg for å endre min hudpleierutine (som er ikke mye å skryte av). Den ser sånn ut: ansiktsvask morgen/kveld og fuktighetsgivende krem. Ferdig.  Men planen var at fra nå av skulle jeg den avanseres. Jeg skulle begynne å bruke skrubb i ansiktet to ganger i uken, og jeg skulle bruke anti age serum hver morgen og kveld etterfulgt av en god, fuktighetsgivende krem. Og hvis mulig, hvis jeg husket det, skulle øyekremen benyttes også. Øyekrem har jeg prøvd meg på før, så her hadde jeg ikke så store forhåpninger,  men aldri si aldri tenkte jeg. Jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare, for det er det minste jeg kan gjøre for huden min i denne modne alderen som kom helt uventet. Huden har blitt eldre naturlig nok, mindre elastisk, rynkene kommer mer og mer frem og det er ikke noe jeg liker å se i speilet. Jo da, jeg sier til meg selv, jeg også, at jeg skal omfavne alderen min, at jeg er mer moden, erfaren og alt det der, men jeg skal ærlig innrømme at det ville vært litt enklere å omfavne alderen hvis huden var litt mer elastisk kanskje, eller om noen av rynkene var litt mindre synlige.

Så tilbake til hudpleierutinen. Denne skrubben og serumet skulle etter planen brukes regelmessig og de skulle redusere, hvis ikke stoppe prosessen, lovte de på flaskene. Første uka gikk greit, andre startet ok, jeg glemte å skrubbe andre gangen i uke 2 men det var ikke så farlig, tenkte jeg, det retter jeg på i uke 3. Uke tre kom og gikk, det var en travel uke og jeg glemte alt sammen. Øyekremen lå i skuffen, nesten ubrukt, den hadde jeg minst troa på tross alt. Det som skulle være en livslang regelmessig rutine, ble bare 1,5 uke med en ny hudpleierutine. Huden var uforandret selv om jeg hadde mine forhåpninger.

Hva var egentlig planen din med det hele Tanja, spurte jeg meg selv. Hadde du i utgangspunktet motivasjonen for dette? Kanskje er rynkedannelse ikke farlig nok for deg til at du klarer å holde rutinen oppe? Og hvem satte du mål for, for deg selv eller for andre? Hva er det som funker best for deg Tanja, de målene du setter på grunn av andres forventninger eller de du setter for deg selv fordi du virkelig ønsker det?

Så hva er problemet

Nå i ettertid har jeg tenkt litt på hvorfor dette skjer gang på gang. Hvor ligger problemet egentlig?

Det jeg gjør er at jeg retter alt fokus på resultatet. Jeg forventer at det kommer raskt og jeg glemmer helt å se de små stegene på veien mot resultatet. I det siste hudpleieforsøket glemte jeg å kjenne på hvor myk og glatt huden min er etter at jeg brukte skrubb. Og jeg glemte også å kjenne etter hvor oppstrammet huden blir rett etter serumet. Jeg forventet åpenbart en hud uten rynker og misfarging etter to behandlinger. Koste jeg meg med de små endringene som skjedde på veien til det endelige resultatet? Koste jeg meg med prosessen?

Nei, jeg ønsket meg quick fix, og når den uteble etter 2 uker så mistet jeg interessen og gikk tilbake til mine gamle vaner.

Målet var ganske uklart for meg og jeg hadde ingen plan. Livslang rutine, det er lenge det…hvor finner jeg motivasjonen for dette? Rynkedannelse og tap av elastisitet i huden er en kamp jeg egentlig tapte før den startet. Jo da, jeg kan sikkert forsinke aldringsprosessen og jeg kan spise sunt og jeg kan kjøpe forskjellige behandlinger, naturlige og de mindre naturlige, men jeg kan ikke stoppe den.  Det er en naturlig del av det å bli eldre og på tross at det er kjipt så har jeg ikke noen problemer med det.

Planen

Året med prosjektledelse jeg tok på BI for en del år siden lærte meg en god del om det å ha en plan. For å komme fra A til B trengs det en plan, en visjon, motivasjon, et ønsket resultat, mål og delmål, markering av delmål, og så videre.

De gangene jeg lagde meg en plan så gikk det mye bedre. Som for eksempel da vi bygde hus. Da var jeg prosjektleder. Vi hadde en nøyaktig plan på alt som skulle skje i løpet av byggeperioden. Og det gikk bra, det gikk faktisk veldig bra.

Og ja, man kan si at det å bygge hus er veldig konkret og progresjonen er veldig synlig, og resultat også. Men uten plan, motivasjon, forventet resultat, tett oppfølging og de små delmålene vi satte oss, så ville det ikke vært noe hus.

En enkel plan kan se sånn ut:

1. Hva er målet med prosjektet?
2. Hvorfor ønsker jeg å begynne med det? Hva er motivasjonen? (ærligheten er veldig viktig her)
3. Hva er delmålene underveis i prosessen. De må feires!
4. Hvordan ser veien til målet ut. Kan jeg kose meg underveis i prosessen?

Når jeg ser det endelige resultatet klart for meg, så er det mye enklere å holde ut hele veien. Det må være et konkret, synlig resultat. Det må være moro og interessant å holde på med det, noe som holder motet oppe når nedturene og dårlige dager dukker opp. For de kommer.

Jeg må ha noen pitstopp på veien, noen delmål. De må jeg markere, feire. Det gir ny energi til prosjektet, et kick for å fortsette videre.

Å være tilstede

Så kanskje det viktigste under hele prosessen er å være tilstede. Og det betyr å være 100% engasjert i det jeg gjør. Det betyr også at jeg ikke bruker energi på å tenke på fortid (sånn ble det sist jeg prøvde meg på det) eller framtid (kanskje det ikke går så bra), for jeg får jo ikke gjort noe med fortiden uansett hvor mye jeg prøver, og framtiden har ikke kommet enda. «Å være tilstede» betyr å frigjøre tid til prosjektet og rydde unna alle forstyrrelser. Ingen multitasking.

Nedturer

Jeg blir ofte veldig oppspilt over et nytt prosjekt og tenker bare på resultatet. Og da er det veldig lett å se på veien til resultatet som noe enkelt. Det som er ganske utrolig er at jeg tenker sånn til og med når tidligere erfaring har vist noe annet.

Nedturer kommer, dårlige dager uten motivasjon kommer. Det er uunngåelig. De kommer og ødelegger, river hele prosjektet i småbiter hvis jeg ikke ser tilbake på planen min, på resultatet jeg forventer, hvis jeg ikke kan huske på hvorfor jeg i utgangspunktet startet med prosjektet.

Å miste motivasjonen underveis

Uten motivasjonen i dag? Gjør det! Uansett! Hvis jeg ikke får det resultatet jeg helst ønsker å se, så prøver jeg å være fornøyd. Jeg prøver å motivere meg selv til å se fremover, prøver å se for meg det ønskede resultatet. Prøver å godta manglende motivasjon i dag som noe normalt, noe som skjer med alle. Jeg er ikke noe unntak.

Et eksempel her er min yogapraksis. Den varierer fra dag til dag, fra uke til uke. Jeg har en plan og jeg ser for meg det ønskede resultatet. Det er en livslang plan med mange delmål. Tidligere var jeg ganske streng med meg selv, skulle gjøre yoga minst en time daglig. Og hvis jeg ikke fikk det til var jeg skuffet over meg selv. I dag er dette annerledes. Jeg har et mer avslappet forhold til det, og jeg koser meg med prosessen. Motivasjonen kommer og motivasjonen går, men den blir aldri helt borte.

Finne heiagjeng

Når det ligger en forventning fra noen andre om at jeg skal levere blir det en god del lettere å komme i mål. Hvis jeg har noen som heier på meg på veien til målet blir det mye lettere.  Da prøver jeg å gjøre det jeg kan for å bevise både overfor meg selv og andre som heier at det var verdt innsatsen.

Frister og forpliktelser er viktige motivasjonsfaktorer så lenge de ikke føles som en byrde.

Være grei med meg selv og tilgi

Som mange andre så er jeg min egen verste kritikker. Spesielt når jeg ikke gjennomfører. Livet skjer med meg og rundt meg og jeg mister i perioder det drivet jeg helst skulle ha gjennom hele prosjektet. Jeg har blitt mye greiere med meg selv og myknet opp i forventningene jeg har til meg selv.  Som jeg nevnte tidligere så varierer yogapraksisen min i perioder. Og det er helt greit. Noen perioder er jeg på matta 5 av 7 dager, andre perioder bare 2 av 7. Og disse to er kanskje bare for å lande litt, puste litt, roe ned. Og det er ingen fare. Jeg vet at jeg kanskje burde gjort mer, men samtidig så er det ok å lytte til kroppen og gjøre mindre. Yoga er en livsstil for meg, motivasjonen blir ikke borte. Jeg slutter ikke med yoga selv om jeg bryter rutinen en dag eller to eller fem. Det er noe helt annet enn hudpleierutinen jeg startet med og som jeg egentlig ikke trodde på.

Å finne gleden underveis

Å finne gleden underveis gjør at jeg lettere holder meg til planen og nyter prosessen. Da kan jeg være til stede, jobbe hardt og konsekvent i lange perioder. Gjøre jobben, men også kose meg med tanken på resultatet som venter på meg i målstreken. Holde motivasjonen og motet oppe, ha noe å se frem til og grunn til å feire.

Og du, ikke la meg lure deg at alt går lekende lett og at jeg får til alt jeg begynner med! For det gjør jeg altså ikke. Beviset på det er hudpleierutinen jeg skrev om i starten. Men om du har planer om å gå i gang med et prosjekt så prøv ihvertfall å planlegge litt, avsette tid og kose deg med det.

Høres dette ut som en fornuftig plan for deg?

Kanskje, kanskje ikke…men om du har noe på hjertet, godt forslag eller en god plan vil jeg gjerne høre om det😊