Yoga er og kan være så mye. Så hvorfor er det så vanskelig å få yogaen til å være en regelmessighet med glede, istedet for prestasjon og noe som «bør» gjøres?

I mange år har jeg tenkt og trodd at «trening» bør kjennes på kroppen. Den skulle inneholde svette og vare i minst en time. Det var nesten som om jeg prøvde å overbevise meg selv at kroppens naturlige behov ikke var riktige, og at det var bare å ta seg sammen. Jeg tipper at mange år med «flink pike syndromet»,  «people pleaser syndromet» og prestasjonsmentaliteten min hadde dekket over enhver følelse av intuisjon. Jeg visste ikke lenger hvordan jeg skulle kjenne etter hva JEG trengte, og lyttet ikke til det kroppen min hadde å si.

Helt til jeg kom til en skifte, en mental skifte. Den kom gradvis, gjennom flere år og gjennom en periode i livet som var vanskelig på flere plan, men veldig nyttig på sin måte. Denne perioden i livet førte meg til yoga og hjalp meg til å forstå at min yoga praksis hjemme trengte ikke å være målrettet eller rigid eller prestasjonsbasert praksis. I stedet så kunne det brukes som et pusterom, et tilfluktssted og et fristed fra intensiteten i det daglige livet.

Det å få barn og bli mor var en helomvending i livet som jeg ikke var forberedt på. Den lille tiden jeg hadde for meg selv tvang meg til å tenke at «litt er bedre enn ingenting», slik at min hjemme yogapraksis ble tilpasset tiden jeg hadde til rådighet, noen ganger 15-20 minutter mens andre ganger halvtime eller time.

Det å bli eldre gjorde til at «flink pike og people pleaser syndromet» mistet sin intensitet slik at jeg kunne og fortsatt kan gi mer plass til min intuisjon og lytte til kroppen på en helt annen måte en før. En frigjørende følelse.

Yoga, meditasjon og yogaens filosofi i tillegg til alt det andre har lært meg å ære og respektere kroppen min, gi meg selv pusterom og selvmedfølelse, samt å bare være.

Så, hvordan ser yogapraksisen min ut i dag? Den endrer seg daglig og den fyller meg med glede.

Det er ofte en kombinasjon av flere ting og er vevd inn i mine daglige gjøremål. Noen dager er det meditasjon, pusteøvelser og gåturer med hunden min, andre dager er det mer intens praksis med solhilsener, chaturangaer, sideplanke, kjernestyrke eller tyngre og krevende stillinger. Ingen dager er like og det er helt okey. Jeg er ikke ute etter å løpe maraton (all ære til de som gjør det), men å føle meg bra i den kroppen jeg bor i.  Jeg lytter til kroppen, intuisjonen min og gjør det som gjør meg godt og ikke det som andre mener er riktig å gjøre.

Så mitt spørsmål til deg denne uken er: Hvordan ser din hjemmepraksis ut?

Jeg håper at du etter å ha lest det jeg skrev ovenfor vil føle deg trygg og være ærlig med deg selv, for det er absolutt ingen feil svar. Det er du og din kropp som vet best hva du trenger,  og da gjelder det å være ærlig overfor deg selv, stoppe opp, lytte og så ta det neste steget.